Amerikansk/engelsk / Anmeldelser / Tanker

The Strange Library

Like a blind dolphin, the night of the new moon silently drew near.

                          23128304

Haruki Murakami har fortryllet mange lesere, og topper bestselgerlistene både i Japan og internasjonalt. Hjemme i Norge har bøker som Trekkoppfuglen, Kafka på stranden og Norwegian Wood skaffet ham en trofast fanskare. Hans nyeste verk, The Strange Library, har ikke blitt oversatt til norsk ennå. Den engelske utgaven jeg har lest er oversatt fra japansk av Ted Goosen. Murakamis velkjente surrealistiske, melankolske univers har her fått form som en barnebok, men den passer like godt for voksne. Utgaven i seg selv er en visuell perle, takket være design av art director Chip Kidd. Boken åpnes nesten som en konvolutt, coveret brettes utover, og avslører en forside med med enorm font av typen Typewriter. Til kontrast har den siste siden en krympet font, som gir inntrykk av at slutten kun er en liten notis. Bildene er abstrakte, en blanding av illustrasjoner og fotografier, og den tynne boken (uten sidetall) er delt inn i 26 kapitler, som er like korte som avsnitt.

5610503_2770038Det litt kaotiske, fargesterke designet passer utmerket til historien, som er en blanding av et eventyr og en novelle eller kortroman. Den handler om en ung gutt som blir fanget i bibliotekets leserom av en kannibalistisk bibliotekar. Gutten slipper ikke ut før han har lært seg tre store bøker om det Ottomanske rikets skattesystem utenat. Sammen med en semi-usynlig jente som «snakker med hendene» og bibliotekarens slave, Sauemannen, som serverer gutten hjemmelagde smultringer, planlegger han sin flukt fra den labyrintiske bibliotekskjelleren. Historien har noe av Roald Dahls groteskhet over seg, med den hjernespisende bibliotekaren som oppbevarer krukker med monsterlarver, samt et snev av Alice i Eventyrlands surrealistiske underverden med rare hjelpere. The Strange Library bærer likevel sterkt preg Murakamis karakteristiske univers – en litt naiv og passiv hovedperson, den mystiske, triste, tiltrekkende kvinnen, en parallell verden, det uklare skillet mellom drøm og virkelighet, og ikke minst Sauemannen, som også dukket opp i Sauejakten fra 2009.

«If all they did was lend out knowledge for free, what would the payoff be for them?»

«But that doesn’t give them the right to saw off the tops of people’s heads and eat their brains. Don’t you think that’s going a bit too far?»

Handlingen er fantasifull og til tider morsom, med sitt enkle, naive språk. Hendelsene henger rart sammen, som i en absurd drøm. Tiden er uklar, det er nymåne, men likevel har gutten en fornemmelse av at det aldri blir morgen. Guttens innlevelse når han leser om det Ottomanske riket virker overnaturlig, som om han blir den han leser om. Er det virkelighet, drøm, eller et parallelt univers? For eksempel sier Sauemannen til gutten at han ct-strange-library-2-jpg-20150212aldri har sett jenta – hun finnes ikke i hans virkelighet. Man blir derfor usikker på hvor mange virkeligheter vi har å gjøre med. Guttens virkelighet, virkeligheten utenfor (moren som ikke har merket at han var borte), Sauemannens, virkeligheten til skatteinnsamleren i boken om det Ottomanske riket. Når man legger fra seg boka sitter man igjen med samme følelse som når man våkner fra en drøm – man prøver å huske personene, forstå deres funksjon. Hva betyr det, hvorfor drømte/leste jeg akkurat dette? Språket og komposisjonen er nesten banal, men Murakamis fantasi introduseres til leseren på en så nøktern og naturlig måte at en nærmest skulle tro man hadde funnet det på selv.Murakami-Strange-Library-page-spread

Den enkle formen og perspektivet passer til en barnebok, og historien er uhyggelig, urovekkende og tankevekkende. På en måte passer den inn i flere sjangre. Dens mangel på forklaring og åpne slutt gjør kanskje at passer inn i novellesjangeren, og designet gjør den like mye til en samlebok for voksne Murakami-tilhengere. Oppbyggingen er som i et eventyr, med en helt, en fiende og to/tre hjelpere, samt en tydelig struktur og spenningskurve. Likevel mangler den eventyrets klare moral og avslutning, da slutten skaper nye spørsmål når du tror du har fått svar. Derfor sitter man ikke igjen med en tilfreds følelse, man sitter igjen med spørsmål som hva skjedde nå? Hva vil Murakami egentlig si med dette? Boken er fantasifull, original og visuell. Den er også morsom og spennende. Jeg sitter igjen med en følelse av å ikke ha forstått den helt, selv om jeg leste den en gang til. Den forblir i minnet som en uklar drøm, et spennende inntrykk som etterlater en underlig følelse og en trang etter klarhet.

Bilder: pax.no, google.no

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s