Uncategorized

Gutta og meg på tur – verden rundt med Henry James, Monica Ali og Pablo Neruda

Sommeren før jeg skulle flytte til Oslo leste jeg Sult. Noe av det første jeg gjorde etter å ha montert ferdig IKEA-møblene mine var å gå rutene den hungrende forfatteren går. Gjennom Sult fikk jeg høre om Homansbyen og Østbanehallen, gjennom Sult lærte jeg at Oslo kunne bestå av mer enn Egon på Karl-Johan og shopping på Zara. Jeg hadde et mentalt bilde av hvordan det var å bevege seg i Oslos gater. At St. Hanshaugen ikke lenger er et landlig åkerlandskap gjorde ikke noe; da jeg satt på benkene i parken visste jeg at her har en jeg kjenner vært, følt og tenkt. Som mange andre studenter kjente jeg meg igjen i Sults beskrivelse av storbyens ensomhet. Denne følelsen er universell, mennesker var ensomme i Oslo før Deli de Luca inntok byen.

Jeg prøver ofte å bli kjent med steder jeg skal reise til gjennom litteratur. Jeg kjente Praha og dets innbyggeres kvaler under kommunismen etter å ha lest Tilværelsens uutholdelige letthet, jeg kunne se etter Tomášer og Theresaer da jeg gikk over Karlsbroen. De eldre menneskene jeg så gå hånd i hånd kunne også ha måttet sluttet i stillingene sine under kommunismen. I Firenze kunne jeg føle meg som en naiv, uskyldig og prippen nordeuropeer uten å skamme meg; som Lucy i A room with a view besto jeg av mer enn disse stereotype merkelappene. Italia ble også introdusert til meg av Henry James, lenge før jeg besøkte Roma viste Isabel Archer og Daisy Miller hvordan engelsktalende, velstående jenter har reist for å se verden i lang tid. Jeg hadde langt færre teselskaper og langt flere pizzajointbesøk enn dem, men Roma var på mange måter den samme for meg som for dem; et romantisk, mystisk sted som likevel ikke helt levde opp til mine skyhøye forventinger. I London kunne jeg gå i Brick Lane og tenke at Nazneen så etter meg fra vinduet sitt mens jeg så guttegjenger som lignet mistenkelig mye på Millats i White Teeth. I Marseille tok jeg faktisk båten ut til Château d’if og så fangehullet Edmond Dantès satt i i 13 år.

Jeg tror jeg søker til bøker når jeg skal besøke steder fordi de ofte forteller historier om mennesker som ikke føler seg hjemme på stedene de er. Det er jo nettopp slik det er å reise, og å leve, for så vidt. Man føler seg ikke helt hjemme. Når jeg er på et fremmed sted er derfor bøkene en påminnelse om at alle har det slik. Selvfølgelig vil jeg ikke forstå 68-opprøret i Praha kun ved å lese Tilværelsens uutholdelige letthet. Likevel kan jeg forstå at her, ved Karlsbroen, gikk Tomáš og følte noe av det jeg føler. Det kjennes godt.

Jeg har ennå ikke dratt til Asia eller Sør-Amerika, ei heller lest mye chilensk, boliviansk, indisk eller afghansk litteratur. Når jeg drømmer om å dra til Chile er det likevel mye på grunn av Isabel Allende og Pablo Neruda, når jeg tenker på afghanske barn ser jeg for meg Hassan fra Drageløperen. For meg er litteraturen en vei inn til et lands vesen, gjennom litteraturen får jeg innblikk i en annen sjels opplevelse av stedet jeg er på. Henry James og jeg besøker Colosseum sammen, Jean Rhys og jeg sitter på en fortauskafé ved Seinen og diskuterer Paris.  Gjennom litteraturen har man en mulighet til å reise sammen med andre mennesker fra andre tider, til og med til steder man aldri selv vil komme til. Les Kerouac på biltur i USA, Hvite svaner ved den kinesiske mur og Klokkene ringer for deg i fjellene i Nord-Spania. Opplev stedene fra innsiden og del utenforskapen med en annen person i noen timer.

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s