Uncategorized

Knausgårds Amerika

[…]the feeling I got was that something here was over, that something had been emptied out and that nothing new had begun. But perhaps that was too harsh a judgment to pass on a whole country after spending three hours in it?

– Karl Ove Knausgård fra My Saga, part 1

Be Knausgård skrive et essay om opplevelse og progresjon, og du får en tekst som av prinsipp verken beveger seg eller utforsker noe utenfor seg selv. De som nå blant annet skjenker han tittelen ”verdens verste reisejournalist” har ikke forstått hva Knausgård har prøvd å si de siste seks årene.

Les hele essayet her

Essayet My Saga, Part 1 er, på klassisk Knausgårdsk vis, en reiseskildring som først og fremst foregår i hodet på den alvorstyngede og skamfulle norske forfatteren vi alle kjenner til. Essayet, som ble publisert forrige uke, den 25. februar, skulle i utgangspunktet følge sporene til de første vikingene som bosatte seg i Newfoundland, helt fram til dagens norsk-amerikanere sørvest i Minnesota. En storslått idé, utført av en person som har gjort braksuksess ved å skrive at han ikke duger til noe. Å forvente at en så navlebeskuende og hudløs mann som Knausgård skulle sette seg selv som nummer to for å fortelle om Nordens store menn i Amerika, er så naivt at han nesten ikke kan felles for ikke å ha gjort det. At NY Times vier hele to numre av sitt relanserte magasin til Knausgårds saga, vitner heller ikke at de gjør det. Men kritikken har likevel haglet både i kommentarfeltene og fra kulturpersonligheter.

Spesielt kulturblogger Kate Waldman slår hardt ned på Knausgårds essay og kaller han verdens verste reisejournalist i Slate.com sin culture blog.

One thing’s for sure, though: Karl Ove Knausgaard may be an intriguing novelist, but he’s the last person on Earth you want as your travel writer.

– Kate Waldman på Slate.com

Waldmans kritikk handler i all hovedsak om at Knausgård ikke klarer å engasjere seg i selve stedet, og at forfatteren oppfatter det USA han kjører igjennom som øde, fargeløst og intetsigende. I kjent stil reklamerer han verken for seg selv eller omgivelsene han er i, noe som forståelig nok kan virke provoserende på den gjennomsnittlige amerikaneren. Underliggende var det nok forventet en viss velvilje når USA skulle under Knausgårds lupe, kanskje spesielt fordi oppdragsgiveren var avisgiganten NY Times.

Denne forventningen ble altså ikke innfridd. Knausgård skriver som et slags forsvar for sitt distanserte forhold til USA at landskapets identitet ikke strømmer fra naturen selv, men heller fra menneskets tolkning av det. Slik jeg leser det, mener Knausgård at han er i sin fulle rett til verken å prøve eller klare å trekke mening ut av landet han opptrer som turist i.

Identity is not something we invest in the landscape, not in the lake or the forest or the mountain. Identity lies rather in our notions about the landscape and in the names we give it, names that are densely layered with meaning. Naming is obviously a way of making the unknown known, of creating a sense of belonging, but the names soon take on a life of their own, embodying history, myths, conceptions and misconceptions

– My Saga, part 1

Og som Waldman riktig nok poengterer, gjør Knausgård lite eller ingen forsøk på å blande seg med historien og kulturen. Gjennom vinduene i en røykfull bil filtrerer han Amerika gjennom egne fordommer, engstelig for omstilling og menneskelig kontakt. Som om Knausgård skulle sagt det selv; hans reiseskildring er av sjelens Amerika.

Waldman trekker også fram et rimelig vanntett argument mot Knausgård som ”reisejournalist”: ”he has no interest in the basic procedure of getting from point A to point B.” Personlig hadde jeg følt meg snytt om Knausgård plutselig skulle fokusere på ytterpunktene, de viktige tingene i livet, fremfor det banale i midten. Jeg leser Min Kamp nærmest som et prosjekt om å finne livet, hvis ikke kunsten, mellom punktene A og B. Den litterære kvaliteten hos Knausgård er for meg adskilt fra det vi kan regne som bokens svært rystende, ”sosialpornografiske” familieutleveringer. Der Knausgård skaper kunst, er der han beskriver det vi alle kjenner på – de øyeblikkene i livet der alt står stille. Der tankene og sinnet snakker høyest og alt annet er bakgrunnsstøy. Av den grunn er Knausgård en ekstremrealist, et konsept som verken forenes spesielt godt med den amerikanske drømmen eller klassisk reisejournalistikk.

 Å jobbe for å få ting til å gli, å jobbe for å oppnå motstandsløshet, det er det motsatte av kunstens vesen, det er det motsatte av visdom, som grunner seg på å stanse eller bli stanset. Så er spørsmålet, hva velger man, bevegelsen, som er nær livet, eller stedet utenfor bevegelsen, som er der kunsten befinner seg, men også, i en viss forstand, døden?

– Min Kamp 2

Karl Ove Knausgård har de siste årene blitt godt kjent i USA. Bøkene har skutt til toppen av bestselgerlistene, og giganter som James Wood, Nicole Krauss og Zadie Smith har alle trykket My Struggle til sitt bryst. The Economist sammenlignet My Struggles søken etter barndommen og den indre virkelighet med På sporet av den tapte tid, og kalte Knausgård med dette Skandinavias svar på Marcel Proust. Bøkene har høstet den samme kritikken som her hjemme; de fanger det allmenne, trivielle, banale, skamfulle og vanskelige i det gjennomsnittlige menneskeliv.

Det er med dette som bakteppe Karl Ove Knausgård blir spurt om å skrive for NY Times Magazine. Det blir gjort et poeng av at Knausgård, i kraft av sin egen litterære stemme, skal beskrive USA. Det kan han ikke gjøre som Jack Kerouac. For Karl Ove Knausgård er ingenting uten sine egne ord. Han er en stor forfatter fordi litteraturen er god, og ikke fordi hans personlighet nødvendigvis er interessant utover det. Som forfatter av en av de mest utleverende romanserien i vår tid, nærer han ingen journalistisk streben etter det objektive. Tvert om er det hans unike subjektivitet som lander denne skrivejobben. Forhåpentligvis ønsket NY Times et USA vist gjennom den selvransakende Karl Ove ”Kuh-NOWs-guard”, for det var sannelig det de fikk.

“So your idea is to drive across America and write about it without talking to a single American?”. “Yes,” I said.

– My Saga, part 1

Del 2 av My Saga publiseres 11. mars på NY Times hjemmesider.

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s