Klassikere / Romaner

Å lese seg venner

Er det ikke rart hvordan romanfigurer kommer inn under huden vår? Vi møter dem og lærer dem å kjenne. Noen skulle vi gjerne hatt som bestevenner, noen vil vi kline med, og noen liker vi ikke i det hele tatt. Akkurat som om de var virkelige, gjør de inntrykk på oss. De står ikke foran oss, de prater ikke til oss, likevel kan vi se dem og høre dem når de snakker. Jeg tar meg selv i å tenke på dem stadig vekk. Vi derimot, leserne, gjør ikke noe inntrykk på dem. Man er så handlingslammet overfor dem man møter i romaner. Man kan ikke akkurat sette dem på plass hvis de oppfører seg dårlig. Man kan ikke advare dem, viske dem i øret at på side 55 kommer livene deres til å bli snudd på hodet.

Carl Holsøe 'Interior with a mother reading aloud to her daughter'

Carl Holsøe ‘Interior with a mother reading aloud to her daughter’

En jeg gjerne skulle strammet opp er jeg-personen i Sult. Jeg er utrolig irritert på han. For hvorfor kan han ikke bare kjøpe seg mat når han endelig får tak i penger, må han sløse dem bort. Burde ikke stoltheten vike for sulten? Jeg skulle gjerne grepet inn i romanen akkurat i det han gir bort pengene sine til en annen stakkar, sagt: Skjerp deg, han har det ikke verre enn deg! og tvunget han til å legge stoltheten til side og beholde pengene selv.

I jula ble jeg kjent med Raskolnikov. Han burde egentlig også ta seg sammen. Jeg mener: når du har gått så langt som til å økse to kvinner i hodet fordi du lever på randen av tilværelsen, bør du ha mot nok til å ta med deg tyvegodset og starte et nytt og bedre liv. Fullføre studiene, flytte ut av kottet og bli noe. Ikke det at jeg sympatiserer med Raskolnikov, jeg forstår han bare ikke. Han fremstår som en som går så langt som å gjøre seg selv til morder, for så å trekke seg tilbake og late som ingenting.

Det går i det hele tatt mange håpløse romanfigurer rundt i de store klassikerne. Tenk bare på Alberte fra Alberte-triologien. Hvordan hun trasker rundt i Paris uten mål og mening. Eller Mattis fra Fuglane, bygdas store tufs som aldri gjør seg forstått. Eller Madame Bovary (som jeg har hatt et kjedsommelig vennskap med de siste dagene), selv om hun levde på 1800-tallet kunne hun vel ha guts nok til å riste på hodet da faren spurte om hun ville gifte seg med han der kjipe Charles Bovary! Men mye vil ha mer, og vestens romanhelt blir aldri fornøyd, og står ikke akkurat frem som sin egen lykkes smed. Det virker som litteraturen liker de stakkarslige skikkelsene, de som beveger seg i sirkler og som aldri får ut finger’n.

Jeg klarer ikke helt å sympatisere med dem. Da liker jeg mye bedre Edvard Munch, Oda og Christian Krogh som Ketil Bjørnstad skriver om i sine biografier. Kanskje fordi de nettopp ikke var romanfigurer, men mennesker av kjøtt og blod. Oda Krogh begynte ikke livet som en flat figur i en roman. Hun så verden gjennom øynene til en sprell levende baby som vokste opp og utrettet ting. Hun trengte ingen prolog for å forklare seg, ingen fikk henne mellom stive permer. Oda og resten av bohemen levde livene sine så heftig at de får spille roller som romanfigurer den dag i dag. I likhet med oss spaserte de rundt i Oslos gater og kjente sure vindkast fra fjorden i ansiktet. Men når man møter dem i romaner, fremstår de fortsatt som romanfigurer. Vi har like liten innflytelse på dem. Livene deres har blitt komprimert til en narrativ fortelling med vendepunkt og sammenheng. De lever livene sine mens vi blar.

Joan Llimona 'Reading'

Joan Llimona ‘Reading’

Personer vi møter i biografier har levd og utrettet noe som gjør at de blir skrevet om, mens romanfigurer ofte ikke utretter noe, men blir skrevet om likevel. På den måten skiller biografipersoner seg fra romanfigurer. Kanskje er det romanens mål, å nettopp beskrive mennesker som ikke utretter noe som helst, vanlige mennesker, og gjøre dem interessante. Det er en kunst. Knausgård gjorde seg selv interessant ved å skrive 3622 sider om seg selv, slik utrettet han noe i samme slengen.

Man stifter mange nye bekjentskaper ved å lese romaner. Selv om vi gjerne skulle grepet inn, strammet opp dem vi møter eller bedt dem ta seg sammen, så er det samtidig en befrielse å ikke ha noen innvirkning på dem. Vi kan lære dem å kjenne uten å gi noe av oss selv. Vi investerer noen timer i vennskap som kan vare livet ut. Ved å lese treffer vi mennesker vi ellers aldri ville møtt, mennesker som ikke en gang har levd. Tenk på det.

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s