Europeisk / Priser

Nobelprisen i litteratur: Pamper, pensjonister og andre pinligheter

Den 9. oktober kunngjorde Svenska Akademien at årets nobelprisvinner i litteratur er den franske forfatteren Patrick Modiano, og spørsmålet som lot seg høre i store deler av verden var: hvem? Modiano har lenge vært regnet som en av Frankrikes viktigste samtidsforfattere, men han har aldri blitt like stor utenfor sitt eget land. Til norsk har han ikke vært oversatt siden 1988. For mange er det underlig at en «ukjent» forfatter som Modiano vinner prisen fremfor for eksempel Haruki Murakami, som har vært regnet som favoritt i flere år. Kritikken om manglende anerkjennelse som en negativ faktor har vært påpekt under en rekke tildelinger, men er dette egentlig et problem? Er ikke noe av poenget med prisen å løfte frem forfatterskap?

Ifølge Nobels testamente skal Nobelprisen i litteratur gå til «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning». Prisen, som første gang ble delt ut i 1901, har en voldsom pengepremie og innflytelse, og det har vært en trend å gi den til forfattere som er ved enden av sitt forfatterskap. Her ligger enda en problemstilling. Da Doris Lessing fikk prisen i 2007 var hun 88 år gammel. Var ikke det for sent? Hun trengte ikke lenger hverken pengene eller anerkjennelsen. Samtidig stiller Nobels litteraturpris enorme krav til forfatteren. Hvis du får den for tidlig har du allerede fått den høyeste utmerkelsen og har verdens øyne rettet mot deg. Hva så? Bør prisen løfte frem yngre forfatterskap slik at litteraturen kan blomstre, eller vil det være å ødelegge prisen, og potensielt også forfatterskap, og kun skape tildelinger i Obama-stil?

I Min Kamp 2 skriver Knausgård:

«Å få Nobelprisen i litteratur er den største skammen av alle for en forfatter.»

Nøyaktig hva Knausgård sikter til er uklart, men at prisen henger høyt er det ingen tvil om. Kanskje mener Knausgård å si at nærmest ingen fortjener den, og at mange vinnere dermed må føle skam over at de har fått den. Alternativt liker han den bare ikke. Utsagnet gir oss i hvert fall en pekepinn på hvilket meningsmangfold som stadig omsirkler verdens viktigste litteraturpris.

Alder er et problem, men det som uten tvil skaper de største reaksjonene er den eurosentriske, mannlige dominansen. Statistisk underbygger nobelprisen i litteratur en trist tankegang om vestlig dominans som jeg trodde vi hadde beveget oss bort fra. Vi finner selvfølgelig en del unntak, men at prisen 84 ganger har gått til europeiske forfattere kan ikke betegnes som noe annet enn flaut. De fleste forventer likestilling og en utdeling som går bort fra det gamle verdenssynet. Er taktikken å overraske ved å ikke overraske? Jeg betviler ikke at Modiano er en verdig vinner, men finner vi ikke like mange verdige andre steder enn Europa generelt, og Frankrike spesielt? Sant nok er det snakk om en svensk pris, men skryter vi ikke hele tiden av dens tygde i hele verden? Nobelprisen er en av svært få som kan gis på tvers av landegrenser og språk verden over, og blir det ikke feil å ikke tenke politisk i det hele tatt når det gjelder en så innflytelsesrik utmerkelse? Hva slags signaler sender det ut når vi år etter år last ned (1)påstår at vår kultur produserer den beste litteraturen? At vi må to ganger til Europa før vi kan gi en pris til en annen verdensdel, og det i det 21. århundre, finner jeg rett og slett latterlig. At den kun har gått til tolv kvinner er også urovekkende.

Svenska Akademien står hvert år overfor en nærmest umulig oppgave. Med tanke på min, og mange andres, kritikk har de heller ikke et særlig godt utgangspunkt. Akademien består av 18 medlemmer som sitter der på livstid og som velger de nye medlemmene selv når noen går bort. Kun 5 av de 18 er kvinner, gjennomsnittsalderen er godt over 60 og alle er selvfølgelig svensker. At dette begrenser hvilken litteratur de får med seg er ikke rart. Spørmålet er likevel om det er riktig. Kanskje burde Akademien endre sine regler, eller i det minste prøve å utvide sitt synsfelt. Dersom prisen skal klare å stå like sterkt som den har gjort er en kursendring i hvert fall nødvendig. Hvis ikke er det fare for at den gjør seg selv irrelevant.

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s