Anmeldelser / Dramatikk / Norsk

VI er her. Eksistensielt kjærlighetsdrama fra Lygre

Arne Lygres skuespill Ingenting av meg fra 2013 er relativt altoppslukende. Slik husker jeg det i hvert fall. Jeg leste stykket en regntung dag i sommer. Settingen var upoetisk. Pinnestol i vanndam, hvitt plastikktelt, plakat med påskriften «billetter». 12-åringer forsøkte ordløst å nå frem til meg, sikre seg det de kom for. Jeg hadde nok med å holde nakken bøyd … fra tid til annen vende ansiktet opp og bakover. Det funker ikke særlig godt, å helle tårer tilbake der de kom fra. Hva kan jeg si; jeg er sentimental, og stykket traff meg. Kanskje blandet det seg med mine egne, ferske kjærlighetserfaringer. Kanskje. Men også dette er sant: Skuespillets tekstlige og sjangeroverskridende kvaliteter appellerte til litteratur- og språkentusiasten i meg. Skuespillet går på Det Norske Teatret nå. Maria Kjærgård Sunesen er regissør. Jeg så stykket, gjorde meg noen tanker, og forsøkte å unngå «boka er bedre enn adaptasjonen»-konklusjonen.

Skuespillet, som kort oppsummert handler om en kvinne som bestemmer seg for å forlate mann og barn til fordel for et nytt forhold, lar romanens form skinne tydelig gjennom i personenes replikker. Personene fungerer både som karakterer og fortellerinstans. De (gjen-) forteller seg selv og hverandre – iscenesetter, er det fristende å si – med et slags utenfra-perspektiv. Teksten leker ofte med selvfremstilling og tid, slik vi også ser i utdraget under.

 

Han: […] Jeg elsker deg.

Meg: Jeg tror jeg vet det.

[…] Jeg svarer ikke.

Han: Du holder rundt meg.

 

Utdraget er en dialog mellom den mannlige og kvinnelige hovedpersonen. Ettersom dialogen er holdt i nåtid, kan disse replikkene sies å utgjøre en erstatning for sideteksten i mer tradisjonelle skuespill. Med sidetekst sikter jeg til de små anmerkningene i klammer som gir opplysninger om alt som skjer rundt språket og samtalen. I passasjen ovenfor får vi nettopp vite at personene ligger ved siden av hverandre. Kvinnen holder rundt mannen. Handlingene rundt dialogen (som ofte ellers i fiksjon er klart adskilt fra karakterenes tale, enten gjennom en tredjepersonforteller eller sidetekst) er her del av replikken. I en oppsetning kunne dette fort ført til en slags dobbelthet, ord oppå handling. Jeg tror det er god ting at Sunesen og skuespillerne har valgt å unngå dette. I de tilfellene der replikkene ser ut til å fungere som sidetekst, og som «dirigent» for skuespillernes kroppsspråk, får kroppsspråket preg av smektende dans. Det er flott å se på.

Replikken ovenfor fungerer ikke utelukkende som sidetekst i skuespillet. Vi må ikke glemme at «Du holder rundt meg» utgjør et svar på en annen replikk og oppstår i en kontekst av det som sies og ikke sies. Vi må regne med at den mannlige karakteren har en hensikt med opplysningen. Hva vil han formidle?

For å først gripe tak i dette ene: Jeg er ikke overbevist om at dette er en dialog bestående utelukkende av tale. Hva sies høyt og hva tenkes? Dersom vi ser for oss at teksten serverer leseren en dialog mellom tanke og tale, kunne enkelte av replikkene i virkeligheten, eller i en oppsetning, blitt byttet ut med stillhet. Dermed ville den forsøksvise dialogen avslørt en situasjon eller et forhold preget av usikkerhet. Mannen sier han elsker kvinnen, men blir møtt med stillhet. Denne dimensjonen går delvis tapt i oppsetningen på Det Norske Teatret, da alle replikkene må sies høyt. En alternativ forklaring på utdraget, er at personene rekonstruerer en tidligere hendelse. Uansett hva som er tilfellet, er hendelse supplert med ord. Personene forklarer en situasjon for hverandre. Denne dimensjonen forsterkes i oppsetningen, ettersom skuespillerne også henvender seg til publikum. Et sentralt spørsmål er dermed hvordan karakterene velger å fortelle eller forklare seg selv og forholdet.

Når karakterene forklarer og forteller seg selv og hverandre, vektlegger de språket i vid forstand. Idet kvinnen, enten med ord eller stillhet, avslører en usikkerhet, kanskje en manglende overbevisning om egne følelser, minner mannen henne, eller seg selv, på at hun tross alt holder rundt ham. Det er også språk. Det må da bety noe – en setning som synes nærmest som et mantra i stykket: «Det vi sier betyr noe» (s. 9). Dette gjelder tilsynelatende enten det er snakk om å tale gjennom ord eller handling, men karakterene har i alle tilfelle sørget for å språkliggjøre hendelsen, sette ord på den. Dette er kanskje mest åpenbart i oppføringen. Språket er til å stole på. Hvis det er språk, så er det sant. Karakterene kan dessuten sies å bekrefte hverandres eksistens, og også forholdet og kjærligheten dem i mellom, gjennom språket: «Du er her. Vi er sammen», sier den mannlige karakteren. Samtidig er de fullstendige ærlige i sin kommunikasjon. I teksten er de tilsynelatende helt innfunnet med at forholdet er flyktig, midlertidig. Slik også de selv har et begrenset livsløp (avslørte jeg for mye nå?).

Dialogen i stykket og oppsetningen har for øvrig en logikk som underbygger det flyktige og forgjengelige. På tross av at replikkene er i presens, vil de alltid skje i etterkant av den faktiske hendelsen, i beste fall samtidig. Som leser eller tilskuer er vi vitne til en slags forsinkelse som trekker alt karakterene sier i tvil. Holder kvinnen fortsatt rundt mannen idet han avslutter sin replikk? En replikk tar plass, den tar tid, i motsetning til sideteksten eller fortellerkommentaren.

Oppsetningen fikk på sett og vis bedre fram den emosjonelle usikkerheten hos karakterene og deres redsel for det forgjengelige. Dramatiseringen, altså alt av kroppsspråk, stemmevolum, tonefall og trykk på enkeltord, avslørte hvor fleksibelt et stykke uten sidetekst og opplysninger om karakterenes følelsesmessige tilstand er. Et eksempel finner man på side 30. Den mannlige og kvinnelige hovedpersonen er ute og svømmer i kaldt vann, da en av dem får problemer med å puste, muligens mannen.

 

Meg: Du ville ikke overlevd dette uten meg.

Han: Men det går bra. Jeg er her.

Meg: Vi er her.

 

Når jeg leste denne passasjen første gang, opplevde jeg at karakterene konstaterer at de er sammen og i live. Ved nærmere gjennomgang, ser det ut til de ikke er enige om hvordan de vil gjenfortelle dette scenarioet. Mannen gir ikke et opplagt svar på kvinnens replikk, da han heller enn å konstatere det heldige i at hun var der, svarer med en replikk som vanligvis brukes som en trøstende og betryggende frase: «Jeg er her». Hvem redder hvem, hvem har holdt på å drukne? Passasjen virker på papiret relativt fredelig, men i oppsetningen er det en helt annen aggresjon og desperasjon. Kvinnen skriker «VI er her», med trykk på vi. I et slikt lys fremstår mannens «jeg er her» som et lettet sukk over at han finnes. Kvinnen må tvinge han til å huske at det finnes et vi, at de er et vi sammen. Slik evner skuespillerne å trekke opp en linje mellom tekstens begynnelse og slutt. Det forsterker følelsen av helhet og sammenheng innad i stykket.

Etter å ha sett oppsetningen, sitter jeg igjen med en nysgjerrighet på den dramatiserte tolkningen av et skuespill. For meg virker det tydelig at fremføring kan tilføre teksten mye, og overraske leseren. Hva skjer egentlig på veien fra tekst til oppsetning? Hvordan bearbeides teksten av regissør og skuespillere? Kanskje er dette et tema for BokTorsdag neste semester.

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s