Nordisk / Tanker

En øyeåpner

”Kan litteratur endre verden?” er et sentralt spørsmål i den danske forfatteren Kirsten Hammanns roman En dråbe i havet. Det er også et spørsmål jeg stilte meg selv da jeg var ferdig med boken. Vel, tenkte jeg rett etterpå. Nei. Men, jo…

For boka til Hammann fikk meg til å stille spørsmål.

Problematikken i romanen sentrerer rundt skillet mellom fattig og rik, de som har versus de som ikke har. Forfatteren Mette Mæt (ja, som i ordet ”mett”) er mett på livet. Ikke det at hun ikke har livslyst, men hun føler seg oppfylt på alle måter, hun står på toppen av behovspyramiden, hun mangler verken mat, kjærlighet eller trygghet. Og når hun vil skrive en bok om u-landsproblematikk, orker hun ikke å reise vekk fra trygge København. Hun blir i stedet med på en slags virtuell forskning gjennom selskapet Sesam. De gir henne mulighet til å møte fattigdom på nært hold. Det eneste hun trenger å gjøre er å gå inn gjennom dør nr.516 på Hotel Astor, for så plutselig å befinne seg i en annen virkelighet. For Mette spiller det ikke så stor rolle om det er en støvete landsby i Afrika eller en skitten søppelfylling i Asia, poenget er at hun vil observere, og ikke minst oppleve, før hun starter å skrive sin roman.

Handlingen i romanen er et møte mellom en realistisk hverdag og en sci-fi drøm. Mette velger å gå inn i Sesam og få elendigheten på kloss hold, men hun kan når som helst velge å lukke døren og gå tilbake til sin virkelige hverdag, der hennes største bekymringer er knyttet til fasade og hva andre mennesker skulle tenke og mene om henne. Det er hennes realitet. Fattigdom, sult, sykdom og krig befinner seg alt for langt unna. Problemene hun møter i Sesam befinner seg jo bokstavelig talt i en annen virkelighet, en virtuell virkelighet, men det gjør den ikke mindre sann. Og når Mette lukker døren til Sesam stenger hun denne virkeligheten ute. Og er det ikke det vi som lesere også gjør når vi lukker boka, slukker lyset og legger hodet ned på dunputa vår? Vi drar oss ut av drømmen (eller marerittet) og tilbake til vår vestlige virkelighet, der hvor vi befinner oss på trygg avstand fra innholdet i fortellingen. Men vi vil jo være bedre enn Mette! Etter å ha lest om mennesker som ligger på en plastduk på gulvet og sakte dør av diaré og barn som på bestialsk vis blir myrdet med macheter, så vil vi ikke lukke permene, eller jo, vi vil, men vi skjønner at det er feil. For når vi har lest En dråbe i havet, har vi ikke lest om virkeligheten, vi har vært i et virtuelt rom, akkurat som Mette. Men kanskje vil det virtuelle rommet likevel røre ved oss mer enn virkeligheten noensinne kan gjøre.

For hva er virkeligheten for den vestlige gjennomsnittsleseren? Hvis jeg skal snakke for meg selv ligner den på Mettes. Jeg har ingen personlig erfaring med u-landsproblematikk. Jeg trenger ikke å bekymre meg for å bli skutt ned på gata når jeg drar til lesesalen, og jeg dør ikke av sult selv om studentbudsjettet mitt ikke alltid lar meg kjøpe entrecôte til middag. Dette er min virkelighet, og selv om nyhetsinnslagene om borgerkrig i Sør-Sudan er like virkelige, så er de fortsatt bare nyhetsinnslag for meg. Og disse forandrer seg fra dag til dag, noen ganger fra time til time. Effekten av dem blir sjelden en vedvarende sympati, nettopp fordi det finnes så mange mennesker i mange situasjoner man bør ha sympati for.

Men litteraturen kan nå oss på en annen måte enn et nyhetsinnslag. Litteraturen smelter leseren inn i seg på en tett og personlig måte. Vi blir kjent med personene i fortellingen, og på denne måten fanget i litteraturens nett. Det er ikke som på nyhetene, vi kan ikke bare skru av. Selv om vi lukker boka har vi en forpliktelse overfor personene vi har blitt kjent med. Vi har fått en emosjonell tilknytning til dem. Jeg tror god litteratur har en måte å komme under huden vår på, som nyhetsjournalistikken ikke klarer. Journalistikken blir kanskje for virkelig? Vi vet at litteraturen ikke er virkelig, derfor lukker vi kanskje ikke øynene like mye? For vi vil ikke ha virkeligheten som journalistikken presenterer for oss, den er for vond! Litteratur kan også være vond, men vi vet at den ikke er virkelig. En fiktiv virkelighet er lettere å takle, og noen ganger, når den fiktive virkeligheten rører noe ved oss, kan den få oss til å se den virkelige virkeligheten på en ny måte.

Hammann spør seg selv i sin roman:

”Hvilken bog har nogensinde forandret verden, altså fra den ene dag til den anden? Ét værk, og værden blev aldrig den samme igjen. Aldrig sket.

Og alligevel drømmer forfatterne om det.”

Kanskje det er for mye å forlange at litteratur skal kunne forandre verden. Men ved å tiltale den empatiske menneskeligheten i oss kan den få oss til å få en bedre forståelse for andre mennesker og andre synspunkt som vi ikke hadde fra før. Litteraturen kan få oss til å være kritiske og stille spørsmål til den verdenen vi lever i. Den kan åpne øynene våre, om vi lar den få lov til det.

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s