Fantasy

Mindre svart-hvitt enn du hadde trodd og mer sketchy enn du hadde håpet

Søndag denne uka publiserte NRK et intervju med fantasyforfatter Asbjørn Rydland.  Selv om Rydland tar opp noen interessante poeng – fra behovet for mer moralsk nyanserte karakterer til ønsket om et mer realistisk univers – er det spesielt én ting jeg ikke klarer å legge fra meg.

«For meg har det vært viktig at ingenting skal være sort-hvitt,» sier Rydland. «I mange fantasy-historier er det veldig tydelig hvem som er snill og hvem som er slem. Det er ingen som tviler på hvem skurken er, hverken i Ringenes Herre eller Harry Potter. I virkeligheten er det derimot ikke fullt så enkelt.»

Rydland peker på Harry Potter1 som et eksempel på bøker hvor det er tydelig hvem skurkene er. Jeg er ikke enig, og jo mer jeg tenker på det, jo mer uenig blir jeg. Det er ikke det at Voldemort ikke er en tydelig slemming – Voldemort er så ond at han bokstavelig talt er umenneskelig – men «slemmingene» ender ikke med ham. Harry Potter har en hel del av dem, og serien er full av nyanserte karakterer med skjulte motiver, og det skjer ofte nok til at man kan regne det at folk ikke er det de ser ut til å være som et gjennomgående tema – fra Slur i den første boka2 til Slur i den sjuende .3 Det er ikke bare Slur som viser seg å ha hemmeligheter, heller. Sirius Svaart dukker først opp som en drapslysten fanatiker, for så å vise seg å være en hengiven gudfar. Galøye Bister dukker først opp som en gruff og hengiven farsfigur, for så å vise seg å være en drapslysten fanatiker.4 Gygrids paraply er ikke bare en paraply. Tom Vensters dagbok er ikke bare en dagbok. Voldemorts amulett viser seg å være … bare en amulett.

Harry Potter er ikke bare fantasy. Den er også en coming of age-serie, og en naturlig del av coming of age-historier er tap av illusjoner og forestillinger om hvordan folk er. Det er uendelig langt mellom elleve og sytten, og i løpet av serien blir også de karakterene som ikke skjuler en hemmelig identitet gradvis mer nyanserte. Slur er det nærmeste serien kommer en antihelt, men han er ikke alene i å være i gråsona. Kan man se på Humlesnurr som en helt snill karakter når han ikke har noe problem med å manipulere en tenåring til å dø for fellesskapets beste?  Er Hermine en helt snill karakter når hun visker ut deler av hukommelsen til foreldrene sine for å beskytte dem? Og hva med Harry selv – kan en karakter bruke tre av tre utilgivelige forbannelser skapt for å kontrollere, skade og drepe folk, og fortsatt bli sett på som hundre prosent god? Det virker ikke som om Harry har så mye i mot noe av det – han aksepterer at han må ofre seg selv,5 og det Hermine og Harry gjør blir også framstilt som noe som gjøres, for å beskytte andre eller fordi det tjener fellesskapet. Dette dveles ikke noe særlig ved i ettertid; disse mildt sagt tvilsomme handlingene skjer, og så blir de aldri nevnt igjen.

Litt av problemet er at vi bare ser historien fra Harrys perspektiv, og Harry har fordommer og blindsoner du kan kjøre en trailer gjennom. Blir disse handlingene – Humlesnurrs manipulasjoner, Hermines hukommelsessletting og Harrys forbudte forbannelser – håndtert på denne måten fordi JK Rowling ser på dem som nødvendige, eller bør vi se på dem som del av en indirekte personlighetsskildring av Harry? Fordi vi ikke får noe annet synspunkt, er det lettere å ta ting for god fisk. Fordi Harry har lett for å tilgi Hermine og Humlesnurr, er det lettere for oss å tilgi Hermine og Humlesnurr. Du vet hvorfor de gjorde det de gjorde. Du vet at de måtte gjøre det. Folk måtte beskyttes. Folk måtte reddes. Det var for å tjene fellesskapet.

Selv om Harry Potter først og fremst handler om en kamp mellom to sider, har flere av karakterene sine egne agendaer på utsiden av konflikten. Seriens utvilsomt mest hatede karakter, Venke Dolorosa Uffert, er ikke et medlem av dødseterene, selv om hun har flere verdier til felles med dem. Argus Nask drømmer om skoleelevtortur. Snilehorn, som mange andre,  vil ha så lite med saken å gjøre som mulig, og Narcissa Malfang bedrar Voldemort for å beskytte familien.

Hva tenker du? Er du enig eller uenig? Vet du om karakterer i andre fantasyserier som ofte ansees som mindre nyanserte enn de er?

 

 

 

  1. Ja. Dette er en gjennomsiktig unnskyldning for å snakke om Harry Potter.
  2. Og den andre. Og den tredje. Og … alle de andre. Harry har ikke verdens beste antenne når det gjelder Slur.
  3. Det er som regel Slur.
  4. Harry Potter: overraskende givende for folk som liker drapslystne fanatikere.
  5. På dette tidspunktet er det en årlig tradisjon.

 

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s