Tanker

Tanker etter en teppebelagt påske

14171330_m

 

Hvor glad man enn er i litteratur – lesing i ferier kan være tungt. Når jeg sitter i hagen i påskesolen, skremmende klar over antallet sider jeg må lese før eksamen, er ikke Dostojevskij mannen jeg tyr til for avslapping. Men leseglad som jeg er, ønsker jeg å lese noe. Altså leser jeg bøker som forhåpentligvis aldri havner på pensum noe sted. Mamma har gitt slike bøker et eget sjangernavn, hun beskriver dem som «Teppebelagt-gang-romaner», forkortet TGR. En typisk TGR bugner av beskrivelser som «Tankefull gikk hun bort den teppebelagte gangen. Bestefarsuret slo fem. Den blomstrede sommerkjolen klistret seg mot kroppen, hun svettet og frøs på samme tid. Hva kom han til å si til henne?».

Teppebelagt-gang-romaner er typisk skrevet av og til kvinner over førti. Men det er definitivt noe teppebelagt over rosa-bøkene jeg leser også; med sine slankebekymringer, sko-beskrivelser og utallige intriger og problemer. Disse bøkene kaller jeg «teppebelagt-gang-roman-ungdom,» forkortet TGRU.

Det er relativt enkelt å vurdere kvaliteten på en TGRU-roman. Dersom boken gjør meg deppet, får den terningkast én. Når jeg leser en TGRU ønsker jeg selvfølgelig å føle meg bedre, jeg ønsker trøst; et håp om å få en «happy ending» selv en gang. Så grusomt det ville vært dersom påskekosen min skulle frata meg troen på at alt en gang vil ordne seg.

La meg forklare forskjellen mellom de to typene TGRU-er, slik at du lettere kan gjenkjenne (og styre utenom) de som garantert vil gjøre deg nedstemt. TGRU-er som gjør deg deppet kan sammenlignes med Det Nye. De som liver deg opp er mer som Se&Hør. Mens Det Nye mikser mote og sladder med tips om drømmekroppen, kjærlighetslivet og nye dietter, utgir ikke Se&Hør seg for å være noe annet enn det det er; sladder. Når jeg leser Se&Hør kan jeg le av Jessica Biels mening om pysjamasbruk på flyplasser. Hvis jeg derimot leser Det Nye ender jeg opp med å ønske at det var «håp for min appelsinhud». Jeg får den samme nedstemte følelsen av de TGRU-ene som prøver å presse inn litt realisme og moral. Det er så utrolig irriterende når den vakre, kunstneriske arkitekten ikke bare får drømmemannen, men også blir kvitt en depresjon på to uker. En heltinne som liksom skal ha det vanskelig, men samtidig lykkes i absolutt alt hun foretar seg, er ikke et godt forbilde. Det jeg altså prøver å si, er at noen TGRU-er misjonerer for at man trenger en viss livsstil for å bli lykkelig, på samme måte som Det Nye hinter til at livet mitt kan bli perfekt hvis jeg bare etterlever Det Nyes regler. Se og Hør derimot, og noen TGRU-er, lar meg le og drømme meg vekk; jeg trenger ikke måle meg med en eller annen babe i New York.

Det er noe nesten latterlig selvmotsigende og fullstendig dobbeltmoralsk ved de depresjonfremkallende TGRU-ene. Et budskap om at utseende og penger er uviktig er nemlig ikke forenelig med at den tjukke, fattige jenta får den veltrente, rike gutten og dermed blir lykkelig. Hvis utseende og penger ikke skal ha noe å si, hvorfor er guttene i disse romanene alltid pene og rike?

Denne tekstens moral blir altså som følger: La meg lese, le og leve; ikke press på meg en livsstil jeg hverken kan eller vil ha.

PS: Hvis du føler du har spist for mye påskegodteri, les Bridget Jones – Mad about the boy. En akkurat passe teppebelagt bok.

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s