Klassikere / Poesi

Harald Eia og språkets yttergrenser

Aller først, ta deg tid til å høre dette herlige klippet om grensesprengende prosa. Forleden dag hørte jeg Harald Eia som Pål Tore Bjørneberg snakke om «prosabruddstykker», som tok mye av det jeg har lest det siste året en smule på kornet. I ettertid fikk den meg til å tenke på hva seriøse «prosabruddstykker» prøver å gjøre. Hva går tendensen å sprenge grenser ut på og hva er vitsen med å prøve? Jeg lette etter svar i Ingeborg Bachman, Paul Celan, André Bretons diktning og filosofi …

Ingeborg Bachman skrev “Böhmen liegt am Meer” i 1964. Diktet sprang ut ifra verdenskrigenes bokstavelige grenseendringer, der Böhmen i utgangspunktet lå ved Adriaterhavkysten, men som etter krigen ble begrenset til et distrikt uten kystlinje. Ved å gjenopplive et Böhmen som grenser til havet, skapte Bachmann en utopi utenfor de ødeleggende krigene og den grensesettende tilværelsen. Diktet markerer seg som en bohemsk hyllest, der det begrepslige og grensesettende blir byttet ut med det uvisse og åpne. I sin poetiske utopisøken visker diktet ut grenser mellom virkelighet og drøm, og danner en harmoni i det disharmoniske og ukjente. Siden diktet ikke er å finne på nett i oversatt versjon, kommer jeg ikke til å gå noe mer i dybden, men heller peke på diktets mest fremtredende måte å vise grensesprenging på: ved å plukke det litterære jeget fra hverandre. Jeget i “Böhmen ligg ved havet” er tilintetgjort, det eier ingenting, det er ingenting og alt på samme tid – det er et sprengt jeg som ikke kjenner individualitet lenger.

Slik Böhmen stod si prøve og ein vakker dag/ fekk rykke fram mot hav og ligg ved vatnet nå. /Eg grensar til eit ord og til eit anna land /eg grensar meir og meir, så vidt til alt/ ein böhmar utan band, ein vagabond på veg,/ med givnad til å sjå det landet eg har valt,/ her ute på det sagnomsuste hav

En grunn til at Bachmann ønsket å indirekte kritisere det ofte individualiserte, lyriske jeget, kan være det faktum at et litterært jeg er identitetsløst utenfor diktets gitte forutsetninger. Utenfor diktets rammer vil jeget alltid være ukjent, og det reiser seg derfor et spørsmål om hvor individualisert jeget noensinne kan bli gjennom litteratur. Med det i bakhodet, representerer kanskje det fremmedgjorte og identitetsløse jeget, paradoksalt nok, den mest individualiserte formen av et lyrisk jeg. Et jeg uten grenser, uten definisjoner og bestemmelser, kan jo utfolde seg fritt i leserens fantasi. I Bachmanns poesi frigjør tomrommene i jegets identitet mennesket fra alle referanser til virkeligheten. Hun skaper heller en indrespråklig virkelighet som ikke er styrt av tegnets referensielle funksjon, men som åpner seg opp for sin egen «identitet».

Paul Celan var en tysk-romantisk og modernistisk dikter som var opptatt av å artikulere det umulige gjennom tomrom og stillhet i språket. Han mente at diktets stumme soner bar semantisk potensiale, og der endingen og avbrytelsen fant sted ble det ekte språket til. Bachmann og Celan var begge etterkrigsforfattere som møttes i en oppfatning om å finne det stumme i språket, det som ikke var tildekket av begrepene og definisjonene. Som tyskspråklige forfattere bar de begge på byrden av språkets nye, referensielle funksjon etter andre verdenskrig og ønsket kanskje av den grunn å finne en stillhet som ikke hadde noen henvisninger til virkeligheten.

André Breton, surrealismens fremste teoretiker ønsket å utfordre vante forestillinger og bryte ut av kunstinstitusjonen. Breton spurte i ”Oeuvres complètes”(1988): Hvem er jeg (?), og svarte ved å si at han var hjemsøkt av andre mennesker og sosiale betingelser utenfor han selv. Han var et produkt, definert av betingelser som undergravde hans integritet. Breton skrev om hjemsøktheten: «It makes me play while still alive the role of a ghost, evidently it alludes to what I must have ceased to in order to be who I am.» Han så på jeget som et undertrykket og selvmotsigende produkt av samfunnet, og lette på samme måte som Bachmann etter grenselandet hvor jeget kunne oppdage sin individualitet igjen:

Hardly distorted in this sense, it (the  word haunt) leads me to understand that what I regard as the objective manifestations of my existence, manifestations that are more or less deliberate, is merely what passes, in the limits of this life, from an activity whose true field is completley unknown to me.  (Oeuvres complètes, 647; N, 11-12)

Bachmann finner dette ukjente landskapet i poesien og forsøker som Breton å danne et jeg som verken er betinget eller bundet. Diktet beskriver et land hun ikke kjenner til, et jeg hun ikke eier og ord hun ikke finner fram til. Å finne det ubetingede er et hovedpoeng i hennes dikt, og av den grunn kan ikke Bachmann trå lengre enn dette. Hun må la grenselandet ut fra Böhmen ligge uberørt, hun må la jeget være diffust, og hun må la ordet være usagt. Motspråket til begrepene og frasene blir det stumme språk, og Bachmanns dikt åpner opp for en ny type lesning, der det meste er befridd fra sin referensielle funksjon. I sin uklare form kan diktet ”være bare her”, og den usagte meningen må fylles ut hos hver enkelt leser istedenfor.

Nå som du har lest denne teksten; lytt til Eias prosabrudstykker en gang til og se om ikke du også trekker på smilebåndet – for usagte og udefinerte ord er vel i grunn like uforståelig som Eias språk, dyttet til yttergrensen som det er.

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s