Tanker

Hva er poenget med å lese skjønnlitteratur? (Eller: «om skjønnlitteratur og skjøteledninger»)

I forlengelse av den nye humaniorarapporten, der man blant annet spør hva slags nytteverdi litteraturstudiene har (og kommer opp med interessante og gode svar, mer om det her), har jeg lyst til å stille meg selv, og dere, et beslekta spørsmål. Hva er poenget med å utsette seg for fiksjon overhodet? Vi er fortsatt en god del folk som driver og leser disse støvsamlende trykkesakene. 25 % av alle nordmenn leser skjønnlitteratur. 29 % av alle bachelorstudenter. Noen av oss spesialiserer oss i lesing av fiktive tekster, og det er da dem begynner å spørre, da vet du, er dét noe vits i, da. Du får ikke jobb av sånt, vet du. Dannelsen din gagner bare deg sjæl, den, sier dem. Men hvis alt og alle liksom skal verdimåles sånn, på den måten der, synes ikke jeg at fiksjonen skal holdes utafor. Jeg har altså lyst til å stille fiksjonen, og spesielt skjønnlitteraturen, til veggs. Hvorfor skal du leses, vil jeg spørre. Fram med deg, opp i lyset, få se hva du har å gi oss. Bidra med.

Så, jeg møtte fiksjonen. Denne gangen var det riktignok ikke skjønnlitteraturen jeg hadde en avtale med, det var filmkunsten. Men det jeg skal fortelle om her, jeg trur det er representativt også for møter med skjønnlitteraturen. Uansett, ikke noe uvanlig i dette møtet. Et av mange. Skulle kanskje iaktta fiksjonen litt nøyere denne gangen. Altså satt jeg der i mørket og kikket. Var folk på alle kanter, men de enset ikke meg, var opptatt, oppslukt, av filmen, av sitt eget møte med kunsten. Og det var dette jeg merket, da ser du. De satt der og trudde det var et likeverdig møte mellom to som hadde like mye informasjon om hverandre, at de stilte på like fot. Kanskje følte de seg til og med litt oppesen, visste at filmen måtte levere, ellers var det over og ut, liksom. Men mens jeg satt der, tenkte jeg: Var det egentlig jeg som kikket på filmen, eller var det filmen (som ironisk nok het Blind) som kikka inn i meg? Kjente litt på en sånn ubehagelig følelse av å bli avslørt. Noe avansert teknologi fra filmens side måtte tydeligvis ha tatt seg en god og grundig titt inn i følelseslivet mitt. Vrei meg nok litt i stolen der jeg satt. Var dette det man kalte et innsiktfullt verk, kanskje? Hadde′n spionert på flere enn meg? Han virka da forholdsvis rolig, han i nabosetet.

Anagnorisis kalles dem det visst, det her omslaget fra uvitenhet til viten. Jeg ser det på han, han i nabostolen, at han opplever det nå. Innser at den ensomme, nærhetssøkende figuren i filmen er han selv. Jeg veit, tenker jeg, innsikt gjør vondt, særlig innsikt om deg sjæl. Så sitter vi der i bekkmørket da, og stirrer mer innover enn på lerretet foran oss. Men hva er det filmkunsten driver med her, hvorfor får′n sånn taket på oss? All kunst etterligner, er det enkelte som sier. Etterligner det som er sansbart i verden, og i dette tilfellet har′n tydeligvis klart å lage en god kopi av flere av oss i salen. Og sånn, ved å bli stilt ovenfor dette her, får noen av oss en slags åpenbaring. Vi blir liksom stilt ansikt til ansikt med oss sjæl – sannheten om oss sjæl. Godt er det ikke, men jeg veit ikke, trur ikke jeg kunne fått denne innsikten, på den her fremskynda måten, noe anna sted.

Også lurer jeg på noe, da skjønner du. Eller kanskje jeg egentlig skal til å påstå noe, ja, jeg trur det! Er vel kanskje et gammelt poeng. Men altså; medfølelse. Kan den her litt sjeldne og skjøre planta vokse i dem som ikke har kjent hvordan det er? Ta meg, for eksempel, kan jeg forstå og føle med han ensomme i nabosetet, hvis jeg ikke har kjent på samme følelsen sjæl? Trur ikke det, altså. Med mindre man har evna til innlevelse, da. Og det er her kunsten og fiksjonen kommer inn, vet du. De to, de trener deg i innlevelse. Trener deg i å tre inn i en annens verden. Fiksjonen lurer deg, får deg til å oppfatte det her arbeidet med å bruke fantasien, leve deg med, som noe du gjør for din egen del – blir jo ellers rimelig kjedelig å lese den der boka du holder i henda. Men egentlig har′n en skjult hensikt, og det er å øve opp medfølelsen din.

Det jeg også gjorde, det var å lytte til folks erfaringer. Folk som meg, som jevnlig oppsøker′n. Fiksjonen altså. Andre ting kom frem. En av dem jeg lytta til, sa han glemte seg sjæl under en konsert. Hvor blei′n av? Ikke godt å si. Blei bare borte, da vet du, sånn helt midlertidig. Kom vel tilbake, antar jeg. Hadde jo hatt sånne opplevelser, jeg også. Kjentes godt. Forsvinne. Antar vi trenger sånne virkelighetsflukter iblant. Snakk om innlevelse, si! Fort gjort å bli avhengig av det, da. Ser dem iblant, de som er blitt brukere. De streber etter det, finne det der verket som gjør dem til reine lesere, reine lyttere, eller noe anna. Uansett, den her opplevelsen er jo radikalt forskjellig fra «møte deg sjæl i døra»-opplevelsen. Da står du jo der med all din kontekst og erfaring, også er fiksjonen der som en skjøteledning mellom deg og selvinnsikten. Også må du bare si: ja, akkurat sånn er′e.

skjøteledning

Forresten, stemmen min høres litt sær ut, gjør′n ikke? Må komme av at jeg nylig har lest Compromateria. Trur jammen det der klebrige, verdensherredømmesøkende språket til Lund har overmanna meg, bosatt seg i meg. Så blir′n vel værende i livet mitt, da. Skjønnlitteraturen. Men dere kan ikke satse på at fiksjonen alltid klamrer seg fast, på dette her målretta viset! Kanskje trenger′n at du inviterer, tar initiativ, og den slags. Ellers står′n vel der så blygt og venter på deg, enn så lenge. Kan bare håpe at jeg har gitt dere et par grunner til å ikke kassere fiksjonen helt ennå.

 

 

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s