Tanker

Tekstlig trynefaktor

Å dømme boken for sin overvekt eller bleke forside, for å ha for liten skrift eller elendig stil, er ikke det en moderne klisjé? Er vi virkelig så overfladiske at vi vil gi bokbransjen kroppskomplekser? Som om den ikke har nok å slite med … Vi vet dessuten alle hvordan det går med pene bøker som viser seg å være kjedelige og intetsigende – de blir ikke lest.

Noen ganger lurer jeg på hvor mange ganger jeg har kjøpt en bok utelukkende på grunn av dens utseende. Det er nok oftere enn jeg ønsker å innrømme. Men hva gjør egentlig forsidene med oss? Forsiden er førsteinntrykket, og som vi vet kan førsteinntrykket ofte være avgjørende. Farger, font, komposisjon; alt er med på å gi oss et bilde av hva som er å finne innenfor permene. Har en litt erfaring vil førsteinntrykket lett plassere boken inn i en sjanger, og en vil samtidig gjette hvilken målgruppe den er rettet mot. Naturlig nok vil det dermed ikke bare være det rent estetiske som er avgjørende for om vi kjøper boken, men også de assosiasjonene det estetiske skaper.stack-of-books-mdn

Jeg tok meg en liten tur i bokhandelen for å se nøyaktig hvor synlig skillet mellom målgruppene er. Barnelitteraturen er naturlig nok den mest iøynefallende, der sterke, rene primærfarger skriker etter å bli kjøpt. Bøkene skal hanke inn ungene, men samtidig appellere til foreldrene. På ungdomsavdelingen er fargene mørkere, og i ekte fantasy-stil løper dramatiske fargekontraster over reolene. I hyllene med voksenlitteratur finner vi flere kategorier, men den tydeligste forskjellen er mellom krim og “resten”. Krim skiller seg ut. For meg fremstår krim utseendemessig som en noe nedtonet utgave av ungdomslitteraturen, et forsøk på å gjøre den voksen på et vis. Er det en type bok som er lett å plassere i sjanger så er det krim. Personlig må jeg innrømme at den estetiske trenden som omslutter den moderne kriminalromanen, hodeskaller, rennende blod, silhuetter av mennesker man ikke kan se ansiktet på, kanskje en hånd – ikke er særlig tiltrekkende. Og det er dette det selges mest av dere … Men har mitt mishag med forsidene å gjøre? Eller er det assosiasjonene til sjangeren som stopper meg fra å kjøpe Jo Nesbøs siste stikk? Ser vi bort ifra krimmen er de bestselgende romanene preget av lyse, duse farger som vitner om harmoni og ro, ikke ulikt en rekke magasiner omhandlende hytteinteriør. Det er denne trenden som har gjennomsyret bokmarkedet i flere år nå. Bare se på Victoria Hislop, Carlos Ruiz Zafón eller Tatiana de Rosnay.

De fleste bestselgerne gjennomfører en rekke plastiske operasjoner. Noen ganger har de godt av det; det finnes fine eksempler på forsøk på å gi halvveis glemte perler ny vitalitet. Andre ganger er det fullstendig unødvendig. Det verste jeg vet er når det vakre, klassiske utseende på en god bestselger byttes ut med et fotografi av noen kleint oppstilte filmstjerner som nylig har vært med på å adaptere boken til lerretet. Disse forsidene er et godt eksempel på når salgstriksene er så åpenbare at de kun virker desperate, og det kapitalistiske samfunnet viser seg i sin mest ufyselige drakt.

Jeg vil slå et slag for de enkle forsidene! Av og til er det nemlig disse som inneholder de mest interessante bøkene. La meg ta et eksempel. Serien med de norske pocket-utgavene av Dostojevskijs verker, utgitt på Solum forlag, har fått ensfargede, eggehvite/beige forsider som er svært beskjedne. Designet forsøker ikke å overtale oss til å lese bøkene, og sier heller ingenting om deres innhold. Kanskje forteller dette oss noe om hva slags målgruppe russerens verker har. De som ønsker å lese Dostojevskij oppsøker ham. Han trenger ingen forside til å hanke inn potensielle lesere. Enkelheten gir dessuten rom for å rette alt fokus mot selve teksten, og det fortjener den så absolutt.

Men hva er det egentlig jeg prøver å si her? Der kommer de, bøkene, rykende ferske, som varme brød fra innbindingsbakeriet. Noen har flotte, innovative forsider, er på høyere paller enn de andre når de trilles inn i bokhandelen, de får tildelt VIP-plass, blir utstilt med et lysende nummer en over seg. For mange er det disse bøkene som blir med hjem og som får være med i sengen, kanskje bare én natt. Selv leter jeg blant rekkene av de mindre heldige, og også der fins det vakre forsider som lokker. Men på den nederste reolen, nærmest på gulvet, lengst til venstre, nesten helt gjemt bak en 900 sider lang slektsroman, fins en liten, grå mus, med beskjedent og lite tiltalende utseende. Og hvem er det egentlig som bestemmer at denne boken ikke er den rette, at den er dårligere enn de andre? Kanskje er det nettopp denne jeg egentlig burde tatt med meg hjem. Kanskje er det den som ville blitt hos meg for alltid.

Hvem vet.

Neste gang jeg er i bokhandelen skal jeg lete etter den grå musen.

Advertisements

2 thoughts on “Tekstlig trynefaktor

  1. nå fikk jeg veldig vondt av han lille grå som ingen vil ha 😦 får vel også prøve å ikke være så overfladisk, han setter nok mye mer pris på å bli med hjem enn den fine penguin-hardbacken jeg har så lyst på akkurat nå

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s