Arrangementer / Norsk / Romaner

Kunsten å overleve (seg selv)

Er valgfrihet og tradisjon nødvendigvis motsetninger? Er individualisme av det gode? Hva gjør det med oss å være nær den ville naturen? Og hvor går grensen mellom natur og kultur? Dette var noen av spørsmålene som ble bearbeidet da BokTorsdag fikk besøk av Sivert Nesbø den 13. mars. Sivert debuterte med romanen Skårgangar i høst, en, i mine øyne, ladet fortelling om odelsgutten Johannes som blir stilt ovenfor et enormt ansvar når faren dør. Det interessante ved dette intervjuet var hvordan Nesbø stilte seg relativt uforstående til min lesning av romanen. Der jeg så tung symbolikk, hadde han intendert realisme. Så feil kan man altså ta, tenkte jeg i etterkant av samtalen. Jeg hentet meg raskt inn igjen. Ære være Roland Barthes, som gjør at jeg føler meg berettiget i å ha andre tolkninger enn forfatteren selv. 

Utdraget nedenfor er ett av mange potente bilder i boken:

«[…] og eg såg han fortsetje nedover vegen med den tjukke bjelken på skuldra. […] Og brått såg eg han så tydeleg, som om han berre var ein av mange som gjekk ut langs den snødekte vegen med ei bør på skuldra; ei lang, lang rekke av folk som gjekk inn i den mørknande kvelden, og den styrken som krevjast for å gå ned der, og bere den vekta, tenkte eg, det er den som gjer at livet finst på stader som dette.»

For meg virker det uomtvistelig at det bildet som her males frem, er ment å beskrive den viljestyrken som må til for å skulle videreføre og opprettholde. Gårdsdriften er tuftet på en lang linje med overføring av erfaring og tradisjoner, og med Johannes tar det udødelige, dette som har overlevd hvert enkelt individ, slutt. Men Johannes sin barnløshet er ikke eneste grunn, også hans ønske om å fornye og forbedre på gården spiller inn. Nettopp derfor er dette bildet interessant. Naboen som foretar observasjonen ovenfor, ser for seg Johannes som en slags jesus-figur med en enorm bør på skuldrene. Han ser en mann som holder noe oppe, slik også Johannes sin far og bestefar holdt alt oppe. Naboens assosiasjoner er imidlertid feilslåtte. Den oppgaven Johannes har gitt seg selv er meningsløs, ettersom bjelken skulle vært del av en hytte, som nå før eller siden kommer til å falle sammen. På sett og vis er det Johannes sin individualisme vi er vitne til, men den har tilsynelatende intet annet formål enn å gi Johannes en følelse av nyvinning. Og Johannes sin selvstendige beslutning om at bjelken ikke skal være del av hytta, ser likefullt ut til å være en nesten manisk pliktøvelse. Er Johannes blitt første (og siste) ledd i en ny tradisjon av meningsløshet, kanskje? Der ingen overlever seg selv eller er del av et større reisverk? 

«[…] pappa skulle sjå at eg satt der, like før han døydde; han skulle sjå at eg sat der, og han skulle vite dette, før han gikk inn i mørket, at eg hadde ikkje greidd å verte meir enn meg sjølv, eg var berre son hans, Johannes.»

Avisanmelderne er ikke samstemte i  om romanen tilkjennegir en kritikk av individualismen eller av tradisjonsbundetheten. Når jeg spurte Nesbø om dette, svarte han at han ikke ønsket å skrive noe lærestykke. Og kanskje er det slik at Skårgangar fordrer en mer nyansert tolkning – kanskje åpner den simpelthen for spørsmål omkring hva valgfrihet og tradisjon egentlig innebærer.

Jeg opplever at det finnes en understrøm av samtidsforfattere som undersøker erkjennelses- og erfaringsmulighetene i naturen. Skårgangar kan ses som et tilskudd til denne litteraturen, selv om den ikke opphøyer gårdslivets muligheter framfor de en finner i mer urbane strøk. Romanfigurene har ikke et naturromantisk livssyn. Lars Raavand, forfatter av diktsamlingen Skoggangssang og kamerat av Nesbø, har påpekt at det lyriske jeget i hans diktsamling kan være såpass idylliserende fordi jeget har kommet til skogen frivillig og midlertidig. Jeget er ikke født til å dø blant skogsarbeiderne slik Johannes er født til gårdslivet. Plikt og tradisjon gjør at naturromantiske forestillinger ikke kan finnes i Skårgangar. Romanfigurene har, ifølge Nesbø, et mye mer praktisk og hverdagslig syn på naturen som nettopp omgir dem hele tiden. Det finnes ingen tragedie her; det er bare slik det er, mener Nesbø.

I Skårgangar er naturen nesten en egen karakter i seg selv, enten den holdes i sjakk og på avstand, eller trenger seg på og innstiller frykt. Men, det skal sies at det også finnes flere skildringer der naturen fremstår vel så mye som en tidsmarkør eller kulisse. Her ser jeg absolutt realismen Nesbø pekte på. Det ville være galt å insistere på å fortolke enhver «virkelighetseffekt» i boka. I essaysamlingen Om naturen skriver Thure Erik Lund om hvordan mennesket i tidligere tider søkte å skille mellom natur og kultur ved hjelp av fysiske sperringer, fordi de anerkjente naturen som en potensiell trussel. Naturen har krefter til å ta livet fra menneskene på en helt selvfølgelig måte. Både på svært trivielt vis, som når  Johannes søker å holde hjorten borte fra avlingene, eller voldsomt og dramatisk. Begge deler bidrar til eksistensielle undertoner i boken. Følgelig opplevde jeg naturen i Skårgangar som truende, på en nesten overnaturlig måte.

Lund holder fram forskjellen mellom det gammeldagse (og kanskje nesten utdødde) mennesket og natursynet, og det moderne mennesket. Det moderne mennesket opprettet parker der naturen kan nytes, som om det først er nå, når naturen settes på utstilling og defineres som «natur», at den finnes. Naturen har blitt en severdighet, en rar figur i kostyme, skriver Lund. (Er det da slik at også naturvern stemmer fra en slik tankegang?) Nesbøs bønder står i sterk kontrast til dette moderne. De blir tradisjonsbærere ikke bare av gårdsdriftens hemmeligheter, men av et mer gammelmodig natursyn, der jorda dyrkes, ikke tilbes. Der trussel ikke er det samme som truende. Jeg som bymenneske har trolig et annet forhold til naturen enn det karakterene i boka har. Er det min forståelseshorisont som gjør at jeg så tydelig ser truende symbolikk og stemning i naturskildringene? Kanskje er det slik at Skårgangar lar seg lese på vidt forskjellige vis, avhengig av om leseren faktisk har kjent gårdslivet på kroppen selv.

For deg som vil høre hele intervjuet med Sivert, finner du podcast her.

Reklamer

En tanke om “Kunsten å overleve (seg selv)

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s