Litteraturteori

I fiksjonens verden

middle-earth

Det er nok et allment faktum at leseglade ofte blir litt melankolske når de lukker en nylig ferdiglest bok. Treffer en historie deg ordentlig godt, tar du med deler av deg selv inn i leseprosessen. En del av deg synker inn blant sidene, inn blant ordene som former den fiktive virkeligheten og personene. Når den siste siden tilbakelegges, er verdenen som du et øyeblikk var del av – ‘poff’ – blitt borte. Brutalt, jeg vet. Gjennom mine snaue to år på Blindern har jeg fått mye litterær teori i fanget, men ingenting ser ut til å dekke fiksjonens natur. Så på grunnlag av denne merkelige følelsen, hva innebærer egentlig fiksjon? Hvor virkelige er egentlig Heathcliff, Pip og Hermione Granger? Nå skal jeg faktisk ikke besvare dette, for redaksjonen  lar meg ikke bable så fælt, men jeg skal trekke frem noe som Terry Eagleton fint legger frem gjennom «The Event of Literature».

I harmoni med at jeg bærer mine fiktive venner tett inntil hjertet, ønsker Eagleton (og jeg) å eliminere spørsmålet om hvorvidt fiksjon først og fremst er en sann eller usann fremstilling. Fiksjon er et spørsmål om hvordan en tekst «oppfører seg» og om hvordan vi behandler den. Hvorfor vi aksepterer den som vi gjør. Det å kartlegge hvorfor den fiktive fortellingen er usann er irrelevant fordi fiksjonen aldri har påstått å være sann til å begynne med. Argumenterer du for at fiksjonen kun er oppspinn, innskrenker du dens virkekraft.  Argumenterer du for at fiksjonen først og fremst baserer seg på virkeligheten, har du mest sannsynlig oversett en rekke estetiske skatter.

I Biographia Literaria (1817) skriver Coleridge om romantikkens og poesiens natur (og jeg er enig med Terry i at Coleridge fanger leseopplevelsen, så vel som skriveprosessen).

«[…]my endeavours should be directed to persons and characters supernatural, or at least romantic – yet so as to transfer, from our inward nature, a human interest and a semblance of truth sufficient to procure for these shadows of imagination that willing suspension of disbelief for the moment, which constitutes poetic faith.»

Tanken om det overnaturlige gikk for Coleridge ut på å sette parentes rundt sin egen rasjonalitet, og å stole blindt på det som ble skrevet og ytret. Med dette som forutsetning, lot Coleridge kreativiteten utfolde seg fritt og skapte hele sitt forfatterskap ut ifra frie, «irrasjonelle» (les: opium) tøyler.

I tråd med J. L. Austen og «speech-act» teorien, skriver Eagleton at litteratur ikke er en spesiell beherskelse av språk, men en spesiell beherskelse av «ladet» ytring. Utsagnet kan stille spørsmål, gi ordre, gi lovord, være takknemlig, være unnskyldende, osv. I virkeligheten er utsagn tatt ut ifra en stor kontekst. I fiksjonen derimot, er utsagnet eller ytringen uatskillelig fra «the act of utterance» fordi ordet og hva det impliserer er dens eneste referanse. Den kan kun baseres på seg selv og kan aldri testes opp i mot noe annen enn sin egen skapte virkelighet. Fiksjon fabrikkerer selve objektet som den subjektivt forholder seg til. I kulissene av sine egne ord både maskerer og skaper fiksjonen det den selv gir seg ut for å beskrive. Det kan se ut som en rapport; men det er en mestring av retorikk. Fiksjon handler derfor fundamentalt om seg selv. Fiksjonen vil til en hver tid kun referere til sin egen oppfunnet virkelighet og til sine egne ladede intensjoner. Oppfatter leseren at universet nærmer seg hans eller hennes egen virkelighetsoppfatning, eller til og med samsvarer med den, så er det kun snakk om en mestring av retorikk fra forfatterens side – ikke et kjempespørsmål om hvorvidt teksten faktisk er sann eller ikke.

«The word swears on itself, it itself becomes the fundamental fact» – Emilie Benveniste

Brodden eller paradokset i denne teorien, er naturligvis at mennesket har begrenset forestillingsevne. Alt vi forestiller oss er tatt ut ifra vår egen selvoppfatning og vil i noen grad alltid referere til det virkelige liv. Fiksjonen blir et bilde på de utallige synsvinkler og persepsjoner som kan oppstå når fornuften er satt til side og det kreative får løpe løpsk.  Det er altså ganske forståelig at man kan føle en melankoli over å lukke igjen boken. Du som leser har blitt trollbundet av en «ordsmed». Med sine ladede ytringer har forfatteren implisert en verden utenfor sine egne ord, en verden som samtidig kun finnes innenfor ordene. Litt av en metafysisk krise.

«Fiction is obliged to stick to possibilities. Truth isn’t.»
-Mark Twain

Advertisements

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s