Europeisk / Klassikere / Romaner

«I was so bored I almost cleaned the house»: Emma Bovary og jeg

Jeg leste nettopp Madame Bovary av Gustave Flaubert. Som en lesende, romantisk ung-pike i beste Jane Austen-stil, ble jeg skremt. Emma Bovary, bokens heltinne (hvis man da kan kalle henne det), har store tanker om lidenskap og kjærlighet og slår seg ikke til ro med sin bedagelige ektemann i den søvndyssende landsbyen Yonville.  Emma er kroneksempelet på en romantiker som ikke kan tilfredsstilles av virkeligheten; hun ønsker alltid mer, fremfor alt mer lidenskap; en lidenskap lik den i hennes elskede romaner. Kjedsomhet, den usigelige kjedsomheten, blir Emmas bane.

«At the bottom of her heart, however, she was waiting for something to happen […] But each morning, as she awoke, she hoped it would come that day; she listened to every sound, sprang up with a start, wondered that it did not come; then at sunset, always more saddened, she longed for the morrow.»

Emma er en frustrert frue lik Gabrielle Solis, derav tittelen på denne lille selvransakelsen.  På tross av mine knappe 19 år i en betraktelig mer moderne verden, finnes det mange likheter mellom Emma og meg selv; en noenlunde frigjort og selvstendig jente. Tusenvis av ytre hindringer forpurrer Emmas drømmer: samfunnets syn på kvinner, økonomisk avhengighet og en ekstrem jantelov. Likevel tror jeg min kjedsomhet overskrider Emmas. Kanskje din også gjør det? Emma hadde i alle fall noe og noen å gjøre opprør mot; noen å sjokkere. Jeg tror ikke det er lettere å finne den enorme lidenskapen jeg drømmer om på byen i kveld, enn det var for Emma i Yonville. Den uendelige, usigelige kjedsomheten er her så absolutt ennå. På en måte misunner jeg Emma. Hennes høye forventninger var bygget på romaner og poesi. For meg er det gjerne den svært så upoetiske Hollywoodindustrien som bidrar til desillusjon. Likevel, objektene jeg higer etter, målene jeg søker, er stort sett de samme som dem Emma drives til selvmord for å oppnå: Rikdom, anerkjennelse, skjønnhet, eventyr og ikke minst lidenskap.

Jeg frykter tanken på at jeg skal løpe etter mine egne misforståtte drømmer for resten av livet, for deretter å oppdage hvor skuffet jeg blir når de oppfylles.

“Ah! How impossible! Besides, nothing was worth the trouble of seeking it; everything was a lie. Every smile hid a yawn of boredom, every joy a curse, all pleasure satiety, and the sweetest kisses left upon your lips only the unattainable desire for a greater delight.”

Kanskje er Emma uintelligent. Litt naiv. Som A. S. Byatt sier det: «She is not only a romantic reader, but a bad reader as well». Ideene hennes om kjærlighet er misforståtte; hun leser og drømmer om noe hun egentlig ikke forstår. Karakteristisk nok tror hun at mennene hun møter skal oppfylle hennes lidenskapelige idealer, mens de i virkeligheten tiltrekkes av hennes «porselenshvite hud». De søker å oppfylle egne drømmer og bryr seg ikke med å leve opp til Emmas forventninger.

Likevel synes jeg det er noe vakkert med Emma og hennes inderlige, uendelige søken etter noe mer. På mange måter er hun et barn som ikke har slått seg til ro med verden og det den har å tilby henne. Hadde Emma vært en figur i en ungdomsroman ville vi sikkert beundret hennes ‘jakt etter identitet’ og ‘eksistensielle uro.’ Er Emma for gammel til å kunne tillate seg å drømme? Når bør jeg gi opp lengselen? På dette tidspunktet, som en enn-så-lenge-ung-og-lovende 19-åring, er jeg så avgjort stadig en Emma – et menneske som søker, leter og graver etter noe annet, noe ukjent, noe mer.

Advertisements

One thought on “«I was so bored I almost cleaned the house»: Emma Bovary og jeg

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s