Amerikansk/engelsk / Poesi

Plath gjennom Paglia: rock´n´roll, selvmord & daddy-issues

20140212-161536.jpg
En av de store gevinstene med å studere litteratur, er at jeg får kartlagt min egen smak. Ettersom jeg egentlig er ganske sær og fordomsfull når det kommer til litteratur, betyr dette basically at jeg finner ut hva jeg ikke liker. Jeg er det du kan kalle en ekspert på å «judge a book by its cover». I høst hadde jeg for eksempel et innføringsfag i amerikansk litteratur. Jeg kom til forelesning med et avklaret forhold til amerikansk litteratur som ikke er modernistisk (den er ikke noe for meg). The Ministers Black Veil, Bartleby the Scrivener, The Red Wheelbarrow, Catcher in the Rye og til og med the Great Gatsby var for all del god litteratur, men samtidig alt for rett frem og åpenbare i sin symbolikk. En skal jo helst ikke forstå noe, eller hva? Altså brukte jeg mye tid på å tenke over alt jeg ikke likte med faget, og koste meg stort med det. I blant kunne det hende at fordelene med faget åpenbarte seg. Som når jeg skjønte hvorfor Cameron i Modern Family skriker «STELLLAA»! i sesong 2, eller hvor Janice Sopranos hentet «Oh humanity!» fra, når hun hadde seg med Ralphie badet. Med andre ord, mye god lærdom.

Så hva var det som fikk meg til å endre holdning? (Det ligger vel i kortene at det måtte skje en forandring, jeg kan jo ikke bruke et helt innlegg på å rakke ned på forståelig amerikansk litteratur). Endringen het Camille Paglia, litteraturkritiker og guru. Er du litteraturstudent og leser dette, sjekk henne ut. Eller sjekk henne ut uansett, egentlig. Sexual Personae er verdens beste teoretiske bok. Paglia maner fram lesbisk vampyrdemonisk aktivitet i Coleridge sitt dikt The Ancient Mariner og litteraturelskeres kjære Heathcliff er selvfølgelig transseksuell, eller bent frem en dame i en veldig mørk og mystisk forkledning. Break, Blow, Burn er en annen storfavoritt i hjemmet; hjemmet som i hodet mitt, kjæresten min vil nok heller dø enn å nærlese Sylvia Plath på sengen. Men det vil altså jeg, for Camille Paglia leser selvfølgelig Plaths Daddy på den groveste og best mulige måten.

Paglias analyse ga meg fornyet interesse for Daddy. Noen ganger er det veldig greit med et lite puff i riktig retning. Og for meg er Paglia fasit, selv om det til tider er veldig utradisjonelt. Nedenfor beveger jeg meg raskt gjennom diktet, med en god støttespiller i Paglias velformulerte ord.
Selve diktet: http://www.poetryfoundation.org/poem/178960

«Daddy» is a rollicking nursery rhyme recast as a horror movie. Its arguable premise, simplistically read, is that women are kept in a state of perpetual childhood by domineering fathers and husbands.

Plaths dikt er på den ene siden en allegori over det moderne og fremmedgjorte jeget, hvor Daddy er vevd inn i et bilde av et råttent Europa, der makt er farlig og fremskrittstanker overkjørende. Pappa er autoriteten, han er historien som produserer det isolerte mennesket samtidig som han er Plaths farsmodell som holder hennes selvfølelse på en ytterst seksuell, sadomasokistisk måte. Diktet er først og fremst en grundig beskrivelse av en jente som er fanget i et mistet jeg, der fragmentene av hennes egen identitet er definert av en far som ikke eksisterer. «Daddy» kommer til live i diktet gjennom bruddstykkene av henne selv, der hun prøver å formulere seg på et tysk-amerikansk språk. Hun kan verken formulere sitt eget jeg, eller rømme fra det. Språket fanger henne, det er som et korsett (eller en for liten sko) som kveler henne. Plaths bruk av det tyske vitner om det å være stum, om det å ikke kunne uttrykke seg.

«Each time I picked up a German dictionary or German book, the very sight of those dense, black, barbed-wire letters made my mind shut like a clam»
– Sylvia Plath, The Bell Jar

German is convulted with contradictions and defensiveness. «Ich, ich, ich, ich, / I could hardly speak»: «I» in German sounds like «icky» in English: it´s as if German identity, distantly forming her own, is innately afflicted with disgust and self-doubt(…)German´s guttural consonants become four-letter words lewdly grunted by her dead father, vampirically replicating himself through language

Personlig synes jeg det grenser til magisk når poeten klarer å lade ordene på denne måten, ved å kommunisere det stumme gjennom uttrykket selv: språket. De tyske ordene driver jeget mekanisk avgårde, hun prøver stotrende å formulere sitt eget jeg, men beveger seg desto nærmere gasskamrene. Det destruktive og uforklarlige som holder hele hennes identitet og fortærer den på samme tid blir vist gjennom farens tyske opprinnelse, der det tyske er forbundet med død, gass og maktmisbruk. Forankret i barndomsbildet, hvis ikke idyllen, blir ektemannen så vel som faren en mann hun både forakter og begjærer.

Like an agent of the Spanish Inquisition, Plath´s glowering mate has «a love of the rack and screw». These authentic torture devices become a risqué metaphor for intercourse: the rack is the bed, and the screw is a bulldozing husband who uses his penis for conquest. But this excites her: «I said I do, I do,» her girlish squeals of pleasure-pain trilling through the ceremony.

Avsluttningsvis skriver Camille Paglia:

I nominate Sylvia Plath as the first female rocker. «Daddy» was written just before rock´n´roll morphed from teenagers´good-time tunes to content-heavy social protest. This poem has the sneering sardonisticism and piercing propulsiveness of Bob Dylan´s 1965 blockbuster single, «Like a Rolling Stone»

Det er jo ofte et stort «fy-fy» å lese litteratur ut ifra forfatterens biografiske ståsted, men i Daddy er det vanskelig å la være. Diktet er det siste som ble skrevet før hun  begikk selvmord: hun stakk hodet inn i en gassovn. Om du velger å lese diktet med utgangspunkt i Plaths liv eller ei; kjøp noen ord av Paglia. Er du som meg vil amerikansk lyrikk plutselig bli det morsomste du leser. Paglia sier selv at «sex is poetry, poetry is sex»: jeg vet ikke om jeg er der riktig enda, men hvis hun har lært meg én ting så er det å senke skuldrene, ha det gøy med det du leser og ikke alltid være så opptatt av å være så sabla akademisk. Ops, det var visst 3 ting.

Advertisements

One thought on “Plath gjennom Paglia: rock´n´roll, selvmord & daddy-issues

Noe på hjertet?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s